Fisk med gjennomsnitts vekt på 9,7 gram

Vi teller all fisk som fiskes med ruser.

Vi er ekstra stolte når ungdommen hiver seg til og fisker med ruser. Dagens fangst 4060 stk.

Rusefiske historisk oversikt

Kultiveringsfiske i Skøvannet

I 1989 ble det i samarbeid med Fylkesmannen i Troms startet prøvefiske med ruser og småmasket 21 mm garn. Det ble dette året tatt opp 6222 røyer.

I 1990 ble det fisket opp 35035 røyer.   Det påpekes at man må være nøye med og ikke fiske med garn med maskevidde over 21 mm.

I 1991 ble det tatt opp 21000 røyer.

I 1992 ble det fisket opp 17433 røyer.

I 1993 ble det fisket opp ca. 13500 røyer.   Det fremheves at det er registrert at det er tatt stor fisk på 0,4 kg.

I 1994 ble det fisket opp 6517 røyer.

I 1995 ble det fiskes opp 18000 røyer.

I 1996 ble det fisket opp 28337 røyer.

I 1997 ble det fisket opp

I 1998 ble det fisket opp

I 1999 ble det fisket opp 30000 røyer.

I 2000 ble det fisket opp 30000 røyer.

I 2001 ble det fisket opp

I 2002 ble det fisket opp 40000 røyer.

I 2003 og 2004 ble det stopp i rusefisket da man trodde det var i «balanse».

I 2005 ble det fisket opp 40000 røyer.

I 2006 ble det fisket opp 40000 røyer.

I 2007 ble det fisket opp 22069 røyer.

I 2008 ble det fisket opp 26359 røyer.

I 2009 ble det fisket opp 25000 røyer.

I 2010 ble det fisket opp 20005 røyer.

I 2011 ble det fisket opp 30292 røyer.

I 2012 ble det fisket opp 41261 røyer.

I 2013 ble det fisket opp 40587 røyer.

I 2014 ble det fisket opp 60526 røyer.

Prøvefiskerapport: Skøvatn, Dyrøy/Sørreisa kommuner, Troms.

Prøvefiskerapport: Skøvatn, Dyrøy/Sørreisa kommuner, Troms.

2016

Aslak Smalås og Eirik H. Henriksen

Forord

På oppdrag fra Skøvatn grunneierlag v. Helge Jakobsen ble det i september 2016 utført et prøvefiske i Skøvatn i Dyrøy/Sørreisa kommuner, Troms. Målet med undersøkelsen var å beskrive bestandsstrukturen for både røye (Salvelinus alpinus) og ørret (Salmo trutta), og hvilke forvaltningstiltak som kan gjøres for å forbedre/opprettholde individuell vekst og kvalitet innad i røye- og ørretbestanden.

Forsidebilde: Fin røye av høy kvalitet fra Skøvatn, kjønnsmoden og nesten ingen parasitter. Fotograf: Eirik H. Henriksen.

Innholdsfortegnelse

1.     Forord......................................................................................... 2

2.     Innholdsfortegnelse............................................................... 3

3.     Områdebeskrivelse og bakgrunnsinformasjon............. 4

Prøvefisket..................................................................................... 6

4.     Resultater.................................................................................. 7

Lengde- og aldersfordeling............................................................. 7

Vekst............................................................................................... 9

Kjønnsmodning............................................................................. 10

Kondisjonsfaktor og kjøttfarge...................................................... 12

Diett............................................................................................. 14

Parasitter...................................................................................... 17

5.     Oppsummering..................................................................... 19

6.     Tiltak......................................................................................... 21

Områdebeskrivelse og bakgrunnsinformasjon

Skøvatnet ligger på grensa mellom Dyrøy kommune og Sørreisa kommune i Troms fylke ( 69°01′50″N 17°52′25″Ø ). Skøvatnet er en del av Skøelvassdraget, det ligger 180 moh, har et areal på 6.13 km2  og et nedbørsfelt på 51 km2. Innsjøen er meget dyp med en maksimumsdybde på 119 m, gjennomsnittsdypet er om lag 41 m [1].  Området rundt Skøvatn er dominert av bjørkeskog med innslag av andre nord-boreale løvtrær. Nord for innsjøen ligger fylkesvei 84, her finner vi også noe bebyggelse i form av eneboliger og småbruk. Det er derimot i den sør-østlige delen av innsjøen vi finner mesteparten av bebyggelsen, her er det en del hytter og noen småbruk i forbindelse med en grusveg som følger innsjøen fra utløpselva i nord-øst til sørenden av vatnet. Skøvatnet er i så måte relativt lite påvirket av menneskelige aktiviteter og er som de fleste andre innsjøer i Nord-Norge en næringsfattig innsjø.

Skøelvassdraget og Skøvatn har status som anadrom fiskestrekning, noe som medfører særskilte fiskeregler for fiske i Skøvatnet. Utløpselva er Skøelva som er ca. 12 km lang, fra vatnet til havet. Anadrom laksefisk kan vandre fra havet og hele elvestrekningen opp til innsjøen. Det er derimot svært sjelden anadrom laksefisk blir fanget i selve vatnet (pers. med. Helge Jakobsen). Det finnes også en del fine innløpselver i den sørlige delen av innsjøen, hvor Mølnelva er den største og vil gi best gytemuligheter for ørret.

Fra det vi kjenner til finnes det to arter med stasjonær fisk i Skøvatnet, røye (Salvelinus alpinus) og ørret (Salmo trutta). Geografien og hydrologien til Skøvatn og Skøelva skulle tilsi at også 3-pigget stingsild (Gasterosteus aculatus) skulle vært tilstede. Grunneierlaget har i flere tiår drevet kultivering av fiskebestandene i vatnet. På slutten av 1980-tallet ble det bekreftet at røyebestanden var overbefolket og at tiltak måtte gjennomføres for å bedre kvaliteten på fisken. I 1989 ble det i samarbeid med Fylkesmannen i Troms igangsatt et uttynningsfiske av småvokst røye med både teine og småmaska garn. Uttynningsfisket i Skøvatn har pågått i snart 30 år og uttaket av småvokst røye har vært formidabel, det er fisket ut hele 652 154 røyer. Bare i 2015 var uttaket på 60000 røyer med en samlet vekt på 797 kg. Selv om tynningsfisket har økt kvaliteten på fisken i vatnet er ikke grunneierlaget helt fornøyd med dagens situasjon og har derfor vedtatt å fortsette tynningsfisket med mindre denne rapporten sterkt fraråder dette (pers. med. Helge Jakobsen).

Det bedrives en del fritidsfiske både sommer og vinter i Skøvatn. Lett adkomst med bil og den relative nærheten til Tromsø gir et potensiale for sportsfiske. Grunneierlaget i Skøvatn selger fiskekort for alle som har lyst til å fiske i vatnet. Det er lov å fiske med håndsnøre og stang (flue, mark, sluk) både fra land og fra båt, grunneierlaget leier også ut båt. Garnfiske er forbudt for dem som ikke er rettighetshavere eller grunneiere til Skøvatn, disse må også kjøpe fiskekort for å få benytte seg av den retten. Den maksimale størrelsen på maskevidden er 21 mm, og topptelna må senkes minimum 3 m under vann. Det er tillat med 2 eller 4 garn per fiskekort alt etter hvor stor eiendom korteier innehar. Det er forbudt å sette garn 200 m fra elveutløpet som et ledd for å ikke fange anadrom laksefisk [2].

Prøvefisket

Prøvefisket ble gjennomført fra 30.08.2016 til 02.09.2016 av Aslak Smalås og Eirik H. Henriksen, med god hjelp fra oppdragsgiver. Det ble benyttet multi-maskegarn (oversiktsgarn) i alle 3 habitater av innsjøen (strandsona, de frie vannmasser og dypområdene). Garntypen som ble brukt i strandsona og dypområdene er 1,5 m dyp og 40 m lang, mens i de frie vannmassene ble det brukt 6 m dype garn som også var 40 m lange. Oversiktsgarnene har 8 forskjellige maskevidder som henholdsvis er 10, 12.5, 15, 21, 26, 31, 37 og 45 mm. Været under prøvefisket var overskyet med regnbyger og tidvis en del vind. All fisk ble artsklassifisert, lengdemålt til nærmeste millimeter og veid til nærmeste gram. Otolitter (ørestener) ble dissekert ut for å senere kunne aldersbestemme fisken. Bukhulen ble åpnet for å bestemme kjønn og modningsstadie, magesekken ble tatt ut og preservert på 96% etanol for senere å gjennomføre diettanalyser og parasitter fra gjeller, magesekk, svømmeblære og nyrer ble identifisert og antallet ble notert. Kjøttfarge ble notert. På lab i Tromsø ble alders- og diettanalyser gjennomført.

Resultater

Det ble fanget totalt 76 røyer og 61 ørreter over to netter i Skøvatn. I tillegg ble det fanget 6 røyer som ble klassifisert som ”gammelfisk” eller dverg-form av røye. Disse individene er veldig interessant i seg selv, men påvirker resten av bestandene i Skøvatn i svært liten grad og er derfor ikke med i analysene i denne rapporten. For røya i strandsona ga dette en fangst per innsats (FPI) på 11.1, mens ørreten i strandsona hadde en fangst per innsats på 16.9 (tabell 1). Sammenlignet med andre innsjøer i Nord-Norge er denne tettheten noe høy. I Takvatnet før uttynningsfisket (overbefolket røyebestand) lå FPI på godt over 20 røyer i strandsona, mens ørreten var totalt fraværende. Etter uttynningsfisket i Takvatnet har den relative tettheten (FPI) ligget på mellom 3 og 7. Tettheten til røya og ørreten i strandsona i Skøvatnet er ikke urovekkende høy og viser ikke tegn til overbefolkning på bakgrunn av tetthetsestimatene. Det er ofte et sunnhetstegn at den relative tettheten til ørret er høyere enn hos røye som er tilfellet i Skøvatn.. Det ble ikke fanget noen ørreter verken i dypområdene eller i de frie vannmasser, mens det ble fanget 9 røyer i dypområdene og 27 røyer i de frie vannmassene. Dette er en typisk habitatfordeling mellom røye og ørret (tabell 1).

Tabell 1. Oversikt av fangsten sortert på habitat, samt ”Fangst-per-innsats (FPI)” for røye og ørret.

Lengde- og aldersfordeling

Lengdefordelingen hos røye i Skøvatn viser at hovedtyngden av individene er mellom 15 og 25 cm (figur 3). Det er veldig få individer som er over 25 cm og det er selvsagt ønskelig at dette antallet hadde vært noe høyere. Dette er en typisk lengdefordeling for røyebestander, foruten at man kunne forventet at det hadde vært litt flere individer over 25 cm. Det var relativt få individer under 15 cm, men den storstilte utfiskingen av smårøyer samt garnseleksjon på lengde, må nok ta en del av skylden for akkurat det. Aldersfordelingen i røyebestanden viser en dominans av 4, 5 og 6 åringer (figur 3). Disse 4, 5 og 6 åringene er også naturligvis de som er mellom 15 og 25 cm lang. Det bør være et mål å øke andelen røye som er over 25 cm.

Lengdefordelingen hos ørreten i Skøvatn indikerer en veldig sunn ørretbestand. Den mest dominante lengdegruppen hos ørreten er individer mellom 20 og 25 cm. I motsetning til hos røya finner vi hos ørreten en høy andel av fisk både som er større enn 25 cm og som er mindre enn 15 cm. Det finnes også en noen individer som er over 40 cm noe som er et godt tegn for ørretbestanden. Aldersfordelingen viser også en sunnere balanse i ørretbestanden enn i røyebestanden med en høyere andel ung fisk, men også innslag av eldre fisk. De mest dominante aldersgruppene er 3 og 4 åringer, dette er typisk i sunne ørretbestander. Lengdefordelingen og aldersfordelingen viser også at når man fisker med garn, selv om man bruker garn med liten maskevidde, vil veldig små og ung fisk bli underrepresentert i fangstene.

Figur 3. Lengdefordeling (til venstre) og aldersfordeling (til høyre) hos røye og ørret fra Skøvatn.

Vekst

Lengde ved alder hos røye i Skøvatn viser en stabil årlig tilvekst på rundt 3 cm. Dette er en helt gjennomsnittlig tilvekst i en røyebestand, verken spesielt god eller spesielt dårlig. Den dårligste vekstperioden for røye i Skøvatn er fra den er 3 til 5 år og mellom 15 og 25 cm (figur 4). Det er to årsaker til dette, det ene er at andelen individer i røyebestanden i denne alders- og lengdegruppen er svært høy og derfor er konkurransen mellom disse individene også høy. Den andre årsaken er at røye i Skøvatn kjønnsmodnes ved denne alderen og lengden (se kjønnsmodning kap.), noe som gjør at individene må bruke energi på å produsere gonader i tillegg til tilvekst, noe som reduserer veksten. Røye har bedre vekst litt senere i livet, og dette er et godt tegn. Ved en overbefolket tilstand ville tilveksten ha stagnert helt og røya sluttet og vokse etter kjønnsmodning, noe som ikke er tilfellet.

Ørreten i Skøvatn har relativt god vekst, og bedre årlig gjennomsnittlig tilvekst enn røya med en årlig tilvekst på mellom 4 og 5 cm (figur 4). Den dårlige tilveksten som røya opplever fra alderen 3 til 5 år opplever ikke ørreten og den har veldig jevn og god vekst også etter kjønnsmodning. Dette indikerer at tilgangen på mat er god for ørreten gjennom hele livet, den klarer å tilegne seg nok næring til både å produsere gonader samtidig som den vokser.  

Figur 4. Lengde ved alder hos røye (øverst) og ørret (nederst) i Skøvatn.

Kjønnsmodning

Gjennomsnittlig kjønnsmodning for røye i Skøvatn var ved alderen 5 år og ved en lengde mellom 15 og 20 cm (figur 5). Alder ved kjønnsmodning er helt normal og svært vanlig for røye i nord-Norske innsjøer. Lengde ved kjønnsmodning er også innenfor normalen, men i det lavere sjiktet. Dette kan indikere at næringstilgangen er noe lav og konkurransen for næring noe høy for røye i denne størrelsesgruppen. Men som vi ser av vekstkurven er næringstilgangen høy nok etter at røya har kjønnsmodnet til at veksten fortsatt er tilstede. Det er selvfølgelig ønskelig med en lengde ved kjønnsmodning som er høyere enn i dagens situasjon for røye i Skøvatn.

Ørreten i Skøvatn kjønnsmodnes mye senere og ved en større lengde enn røya. Den er omtrent 7 år og over 30 cm når den kjønnsmodnes (figur 6). Både alderen og lengde ved kjønnsmodning er nok noe høyt sammenlignet med en gjennomsnittlig ørretbestand uten at dette er et problem for ørretbestanden i Skøvatn. Det er et godt tegn at ørreten ”velger” å vokse seg stor før den kjønnsmodnes.

Figur 5. Alder og lengde ved kjønnsmodning for røya i Skøvatn.

Figur 6. Alder og lengde ved kjønnsmodning for ørret i Skøvatn.

Kondisjonsfaktor og kjøttfarge

Kondisjonsfaktoren (k-faktor) til fisk viser sammenhengen mellom dens vekt og lengde, jo høyere kondisjonsfaktor jo feitere er fisken. For røye er en k-faktor på 0.9 ansett som en fisk i alminnelig kondisjon. Dette vil også variere i løpet av året, og vil være størst like før gyting hos gytefisk. Røye i Skøvatn har en gjennomsnittlig k-faktor på 1.04 (tabell 2), mens ørreten har en gjennomsnittlig k-faktor på 1.1 (tabell 3). Begge artene har høy gjennomsnittlig k-faktor, de er altså i god kondisjon og relativt feit. K-faktoren øker også ved lengde og en k-faktor på over 1.3 er fisk i meget god kondisjon. Disse resultatene indikerer at det er nok mat for både røya og ørreten i Skøvatn.

Tabell 2. Fangstoversikt, gjennomsnittsvekt (g) og kondisjonsfaktor sortert på lengdegrupper for røye i Skøvatn.

Tabell 3. Fangstoversikt, gjennomsnittsvekt (g) og kondisjonsfaktor sortert på lengdegrupper for ørret i Skøvatn.

Den røde kjøttfargen hos laksefisk er noe som har gjort disse fiskene svært attraktiv for oss mennesker. Rød kjøttfarge er også et sunnhetstegn for fisken, fargen kommer fra et karetenoid som heter astaxanthin og lagres i fettceller i kjøttet til laksefisk. Det kommer fra krepsdyr, og en rød farge er derfor et tegn på to ting; god næringstilgang som gjør at fisken kan lagre fett og at den har beitet på profitable krepsdyr som marflo og store vannlopper. I en overbefolket røyebestand vil svært få individer klare å lagre energi i form av fett og derfor vil svært få individer ha en rød kjøttfarge. Små røyer vil også sjeldnere ha en rød kjøttfarge pga. av to viktige årsaker; de investerer all opparbeidet energi i vekst og de lever i habitater hvor det er lite krepsdyr. Kjøttfargen til røya i Skøvatn tyder på at bestanden har god tilgang på profitable krepsdyr (marflo og vannlopper) og får i seg nok næring til å kunne lagre fett. Over 50 % av bestanden viser til en rød/rødlig kjøttfarge som er et godt tegn for kvaliteten på røya. Hos ørreten er andelen individer med rød/rødlig kjøttfarge også høy med omtrent 50 %, men noe lavere enn hos røya (figur 7). Det er også naturlige årsaker til dette, ørreten i Skøvatn beiter veldig lite på krepsdyrplankton, men heller inkluderer luftinsekter og insektlarver i større grad enn røya (se diett kap.). Disse byttedyrene inneholder ikke karatenoider som gir rødfarge. Hvis man sammenligner K-faktor ser man at både røya og ørret for i seg nok næring til å kunne lagre fett. En andel rundt 50 % av individene med rød kjøttfarge er relativt høyt.  

Figur 7. Oversikt over kjøttfarge hos røye og ørret i Skøvatn.

Diett

Nesten halvparten av røyene i Skøvatnet (44 %) hadde konsumert zooplankton (fig 8). De litorale (lever i strandsona) krepsdyrene marflo og linsekreps ble også hyppig spist (henholdsvis 35 og 30 prosent). I tillegg hadde 31 prosent av røyene luftinsekter i mageinnholdet, mens 19 prosent hadde konsumert fjærmyggpupper.

Figur 8. Fordelingen av byttedyr hos røye. Y-aksen angir andelen av røyer hvor byttet var tilstede i mageinnholdet.

Figur 9 viser andelen av de ulike byttedyrene i forhold til det totale mageinnholdet. Her utgjorde marflo størst andel av dietten med 35 prosent, deretter fulgte linsekreps (24 %) og zooplankton (22 %). Årstiden tatt i betraktning var andelen overflateinsekt relativt lav (12 %), mens andelen fjærmygg, snegl og musling var neglisjerbar (alle < 5 %).

Figur 9. Andelen de ulike byttedyrene utgjør av det totale mageinnholdet hos røya i Skøvatn. Omtales ofte som relativ abundans.

Når man ser disse to resultatene (figur 8 og 9) i sammenheng ser man at hovedvekten av beiting for røya i skøvatnet foregår i strandsona, ettersom marflo og linsekreps til sammen utgjør mer enn 50 prosent av mageinnholdet. Selv om en relativt stor andel av røyene (44 %) hadde beitet på zooplankton ser det ikke ut som det er mange individer som spesialiserer seg på denne byttedyrsgruppen ettersom andelen av zooplankton i forhold til det totale mageinnholdet var forholdsmessig lav (22%). Dette samsvarer godt med den lave fangsten vi fikk i flytegarnene, noe som indikerer lav grad av zooplankton-beitere i røyepopulasjonen.

Av zooplankton-artene i mageinnholdet var vannloppene Bosmina sp. mest abundant (ca 50 %, figur 10). Større zooplankton-arter som Holopedium sp. og Polyphemus sp. utgjorde likevel en betydelig andel  med mer enn 10 prosent. Ingen røyer hadde hoppekreps i mageinnholdet.

Fig 10. Andelen av ulike planktongrupper hos røyer som hadde spist zooplankton.

Hos ørreten hadde en stor del av individene (74 %) beitet  på luftinsekter (fig 11). To tredeler hadde beitet på insektlarver. I denne gruppen utgjorde vårfluelarver det viktigste byttet. I tillegg hadde om lag en fjerdedel av ørretene spist linsekreps og marflo (26 % for begge gruppene). To av ørretene hadde konsumert fisk.

Figur 11. Fordelingen av byttedyr hos ørret. Y-aksen angir andelen av ørret hvor byttet var tilstede i mageinnholdet.

Luftinsekter utgjorde 35 % av det totale mageinnholdet. Dernest fulgte insektlarver (22 %), marflo (13 %), linsekreps (12 %) og fisk (10 %, figur 12).

Figur 12. Andelen de ulike byttedyrene utgjør av det totale mageinnholdet hos ørret i Skøvatn. Omtales ofte som relativ abundans.

Parasitter

Fiskandmark og måsemark (slekt Diphyllobothrium) er bendelmarker som overføres gjennom næringskjeden. Fisk blir infisert av å spise infiserte hoppekreps, men kan også infiseres av å beite på små fisk som for eksempel stingsild. For å bli kjønnsmoden må parasittene nå en fiskespisende fugl. I fisken finner man de i cyster på magesekkveggen og ved store infeksjoner kan de også finnes i kjøttet. Dette er en veldig synlig parasitt for oss mennesker, og ved kraftige infeksjoner gjør de fisken svært uappetittlig og reduserer kvaliteten dramatisk. Slike næringstransmitterte parasitter kan brukes som indikatorer på diettvalget hos fisk. I overtallige røyevatn har fisken store infeksjoner av bendelmark ettersom de beiter mye på hoppekreps. Store individer av både røyer og ørret kan også akkumulere relativt kraftige infeksjoner av disse bendelmarkene, ettersom parasittene kan reetablere seg i både ørret og røye som spiser infisert fisk.

Røya i Skøvatn har en moderat til høy infeksjon av Diphyllobothrium. Det er få individer som ikke har en infeksjon av parasitten, men det er også veldig få som har en veldig høy infeksjon (figur 14). Infeksjonen er høyere enn ønskelig, men ikke alarmerende. Dette tyder på at røya spiser en del hoppekreps som av mange grunner ikke er et spesielt fordelaktig bytte. En viktig årsak er at hoppekreps er en parasitt-spreder og fungerer som mellomvert for mange fiskeparasitter. Hos ørreten var det et helt motsatt bilde, de aller fleste hadde ingen infeksjon. Det var noen få som hadde en høy infeksjon, noe som tyder på at de har akkumulert et høyt antall gjennom fiskespising. Dette er helt normalt og noe som er ønskelig for å bidra til å holde røyebestanden nede.

Figur 14. Antall Diphyllobothrium sp. cyster hos røye og ørret i Skøvatn.

Oppsummering

Vi fikk inn et godt materiale av både ørret og røye, med 76 røyer og 61 ørreter. Ørretbestanden i vatnet virker å være i god forfatning. Ørreten har god vekst og kjønnsmodner først ved en størrelse på 30 til 35 cm. Dette indikerer god næringstilgang til ørreten. Likevel noterer vi fraværet av skikkelig stor ørret (> 50 cm) i fangsten. Røyebestanden i Skøvatnet hadde en noe merkelig alderssammensetning, med en overvekt av 5 og 6 år gamle individer. Dette kan ha sammenheng med uttaket av røyer gjennom teinefisket i vatnet. I 2010 og 2011 ble det fanget betydelig mindre røyer enn fra 2012 til 2014. Dette kan har ført til at flere røyer fra disse årskullene har overlevd sammenliknet med de påfølgende årene (2 til 4 år gamle individer i vårt datasett).

Veksten til røya i vatnet er grei. Ei 6 år gammel røye er i underkant av 25 cm. En stor andel av røyene mellom 15 og 20 cm var kjønnsmodne. Konsekvensen av en tidlig kjønnsmodning er at veksten kan stagnere hos de større individene. Dette kan være grunnen til at ørreten vokser bedre fra 5 år og utover enn røya i Skøvatn. Kondisjonen til den store røya i vatnet er likevel svært god, noe som tyder på at næringstilgangen i vatnet er tilfredsstillende. Den høye forekomsten av littorale krepsdyr (linsekreps og marflo) i dietten indikerer også dette. Flere individer av røye hadde relativt høye infeksjoner av fiskandmark og måsemark, noe som indikerer at disse individene må beite en del hoppekreps i løpet av livet. Ved høy tetthet av ørret i standsona vil røya i deler av året bli presset ut i de frie vannmassene hvor de beiter zooplankton. I disse periodene vil hoppekreps bli inkludert i dietten. Når tettheten av røye er for stor vil de store zooplankton artene som Polyphemus, Holopedium og Bythotrephes i stor grad forsvinne. Ettersom disse artene var tilstede i dietten tyder det på at det ikke er en for stor tetthet av fisk som beiter zooplankton. Infeksjonene av bendelmark er likevel ikke urovekkende høy, og må sees på som en naturlig konsekvens av at det er mye ørret tilstede samt en indikator på at vatnet er hyppig besøkt av ender og måker.

De seks røyene som ble klassifisert som ”gammelfisk” under prøvefisket er trolig en separat populasjon fra den ”normale” røya. Fenomenet med dvergrøyer (eller gammelfisk) er kjent fra andre innsjøer, deriblant Fjellfroskvatn og Skogsfjordvatn. Dette er røyer som har spesialisert seg på å beite bunndyr, ofte små muslinger og fjærmygglarver. Disse individene kjønnsmodner ved svært korte lengder (ofte ca. 10 cm), og veksten stopper deretter nesten helt opp. Dvergformen av røye har et annet gytetidspunkt enn den normale røya, og påvirker den normale røya i liten grad. Den har funnet sin egen nisje og det er lite konkurranse mellom de to formene. Vi fikk et alt for lite materiale til å kunne si noe konkret om gammelfisken i Skøvatnet, men det ville vært svært interessant å studere denne populasjonen nærmere.

Figur 15. ”Gammelfisk” eller dvergrøye fra Skøvatn. Kjønnsmoden ved en liten størrelse og med et relativt stort hode og store øyne.

Tiltak

Teinefisket som har foregått i Skøvatnet ser ut til å ha hatt god effekt. Det er ingenting som tyder på at røyepopulasjonen i vatnet er overbefolket og det er mye ørret tilstede. Praksisen har vært å fiske ut et visst antall fisk (f.eks 60 000 i 2014) med småmaskete teiner. Gjennomsnittsvekten på disse har vært ca. 10 gram, noe som tilsvarer en lengde på ca. 10 cm. Målet med et slikt uttynningsfiske er på sikt å oppnå en balanse hvor vatnet kultiverer seg selv, og man ikke trenger å sette inn en formidabel innsats år etter år. Erfaringene fra uttynningsfisket på Takvatnet viste at å få tilbake fiskespisende ørret var essensielt for å unngå ny overbefolkning hos røya. Ved å fiske ut titusenvis av røyer på 10 cm kan man paradoksalt nok motvirke nettopp dette ved at man fjerner mye potensiell byttefisk for ørreten. Hovedvekten av fangbar røye i Skøvatn er mellom 15 og 25 cm. Denne fisken er trolig litt for stor til at ørreten kan utnytte den som bytte i stor grad. Mageinnholdet hos ørreten i Skøvatn understreket nettopp dette. Kun to ørreter hadde fisk i magen. Disse hadde spist to røyer hver på i underkant av 10 cm.

På bakgrunn av prøvefisket tror vi ikke at det er nødvendig med et svært høyt uttak av røye i Skøvatn. Vi foreslår at det fra og med 2017 fiskes med større teiner som fanger røye mellom 12 og 20 cm. Det er ikke nødvendig å sette seg et mål om å fiske opp et visst antall fisk. Man kan heller sette en fast periode hvor man skal fiske med teiner. Dette kan for eksempel være i 3 uker fra og med isgang. Det kan være lurt å begynne med et forsiktig antall teiner, for så å heller øke på dersom fangstene er svært høye. Forhåpentligvis vil dette medføre to positive effekter. Det ene vil være at tettheten av røyer mellom 12 og 20 cm går ned, og at man vil forbedre veksten hos de gjenværende individene. Dermed vil forhåpentligvis veksten hos røya øke fra 15 cm og oppover sammenliknet med dagens situasjon. Den andre positive effekten vil være at man får mer fiskespisende ørret i vatnet, ettersom tettheten av røyer mindre enn 10 cm øker. Dette vil gjøre at ørreten kan begynne å beite på fisk tidligere, noe som gir en skikkelig oppsving i vekstraten. Da vil man forhåpentligvis kunne få oppleve at det blir flere ørreter i vatnet med en vekt fra kiloen og oppover enn hva som er tilfellet i dag.

Dersom praksisen rundt teinefisket endres vil det være lurt å gjennomføre et nytt prøvefiske. Ved å gjennomføre et prøvefiske 2 eller 3 år etter endret praksis vil man kunne evaluere om strategien har vært vellykket, eller om den nåværende løsningen med finmaskete teiner er den beste løsningen.